Prosjekt: Trygg lettvekts-tandem

Videoen over viser en sikkerhetstest av den nye tandemvingen min. Å velge tandemutstyr for paragliding er ikke alltid en lett oppgave. Jeg har innhentet priser fra mange forhandlere, men til nå har det vært Runar Halling i Luftig Duk som har klart å levere raskest og med best pris. I tillegg har jeg hatt noe tandemutstyr liggende og kjøpt nødskjerm brukt. 

Mål:

En komplett tandemparaglider med alt nødvendig utstyr for toppturer, korte og lange flyturer. Utstyret skal være behagelig for pilot og passasjer, og lettvektsvalgene skal aldri gå på bekostning av sikkerheten til passasjeren.

 

Sålangt er dette utstyret valgt ut:

- Gradient Bigolden2 Light 42 Se video øverst (6.8 kg kontra 7.9 kg.)
- Pilotseletøy Kortel Karver L (1.2 Kg) inkl. hurtigkarabinere
- Tandemsnødskjerm (Airea Smile Bi)  (4.4 Kilo kilo)
- Passasjersele AVA-Sport Eiger m. Cygnus Airbag (ca. 1.3 Kilo)
- Icaro 4fight Cut Pilothjelm (ca. 900 gr.)

Data: Total utstyrsvekt = (14.9 kg. / 2 ryggsekker) = ca. 7.5 kilo per pers. 

Står på ønskelista:

- Lett Passasjerhjelm
- Hjermvario (angrer fælt på at jeg solgte den gamle)
- Evt. lettvekts-nødskjerm (selger da den gamle)

Sponsorjakta for tandem-vingen er i gang

Jeg er nå på jakt etter potensielle sponsorer for innkjøp av en helt ny tandem paraglider. Jeg har i en stund arbeidet med å velge ut hvilken type tandem-vinge jeg ønsker å fly fremover, og valget nå står nok mellom en Gradient Bigolden 2 og ITV Avac Tandem i største utgave. Disse vingene koster dessverre mye å kjøpe inn, men til gjengjeld vil vingen bli flydd veldig mye fremover.

Det er sendt ut noen henvendelser til bedrifter på epost. Disse bedriftene er valgt ut som mulige kandidater for å finansiere innkjøpet av vingen. Jeg har lagt vekt på at jeg ikke forsøker å selge tandem-flyturer, men en godt synlig reklame under vingen. Jeg er sikker på at dette vil være et godt blikkfang og god reklame for den bedriften som vil identifisere seg med paragliding, eller som bare vil ha en reklame som blir latt merke til. Jeg har også satt ut annonse i avisa Nordlys. Forhåpentligvis får jeg noen svar fra interesserte.

Alt dette gjør jeg som privatperson, og ikke på vegne av Tromsø Hang- og Paraglidingklubb. Jeg gjør det heller ikke i regi av eget firma og betrakter dette som ikke-kommersielt. Det er etablert løpende kontakt med Skysticker som er valgt ut for å implementere logo eller tekst i vingen, og jeg har mottatt en datafil (.cdr) fra dette firmaet for å kunne bearbeide prosjektet i CorelDRAW X6.

(Foto: Skjermdump fra arbeidet mitt i Corel Draw X6 02.05.12)

Det blir en spennende tid fremover og jeg har allerede fått noen få tilbakemeldinger på prosjektet. Til nå har jeg fått delfinansiert vingen med 1/4-del, men har fortsatt ikke fått noen henvendelser fra noen som vil plassere reklame i vingen. Men, prosjektet er i en tidlig fase og jeg har akkurat startet arbeidet.

Hensikten er i første omgang av vingen vil være synlig under hele Ekstremsportveko i Voss, hvor det forhåpentligvis er godt flyvær til å fly flere ganger for dag.


Følg med, tråden oppdateres etterhvert. 

Krasjlanding i Narvik, og Tandemflyging i Tromsø

Litt av det som har skjedd den siste uka.. det har skjedd mye..

Vi har vært på Målselv Fjellandsby og flydd både termikk og motorisert, fyrt hardt i badstua og løst verdensproblemer. Dagen etterpå luktet det en merkelig blanding av krydder og pubertet i badstua, uten at vi helt klarer å skjønne hvorfor. Vi har fylt ukedagene med diverse pub-besøk og billig alkohol, spilt piano på det velkjente utestedet Rorbua (og fått applaus) og besøkt Fjellheisen tidlig dagen derpå for mer flyging. Vi har også vært i Narvik, kasta nødskjerm (video kommer..) og havna i havet. Vi har fyrt hardt i badstua (igjen..), snøbada splitter naken og sikkert skremt vettet av våre inviterte gjester. Vi har stekt 5.1 kilo med grisekjøtt, sendt en delegasjon til Sverige for å kjøpe riktig tilbehør og tørka matfett på finskjorta. Samtidig har vi rukket å jobbe litt, studere litt og ellers levd et vanlig liv. Eller vent.. vi har vært på en hard trugetur i Nordkjosbotn, løst flere verdensproblemer, spist sjokolade og flydd ned fra fjellet igjen. Vi har også fått tid til å sitte timesvis iskald på diverse fjell og ventet på flyvær som aldri kom, spist suppe på Skarven og sam. Alt dette på litt over en uke.

Flyging i Narvik

Så.. over til hvordan jeg klarte å sette meg selv i denne klemma:

Etter litt repetisjon av øvelser over havnebassenget skulle jeg lande i det som var fralandsvind på kaia i Narvik. Øvelsene var velkjente og gjort flere ganger tidligere, og landingen bør være grei å lande på. Sikkerhetskurset tok jeg for to år siden, men nå er jeg på plass med en ny vinge og Likevel lurer kaia meg til å tro at jeg har noen meter ekstra å gå på, en illusjon ettersom kaia er vel 3 meter høyere enn vannstanden. 

" - Legg han i vannet"

Instruktør Aleksander Wiik, som denne helga fikk utsjekk som sikkerhetskurs-instruktør, ga beskjed når jeg var 7-8 meter fra kaia om å heller lande i havet enn å treffe kaia. På det tidspunktet hadde jeg såpass mye brems på at jeg heller valgte å lande i kaikanten på en stor fender. Jeg hadde såpass lite fart og var i tillegg såpass nært steilepunktet på vingen at det ikke gjorde noen ting. Det ble på hengende håret, men gikk heldigvis bra uten skader på pilot eller utstyr. Vingen havnet i saltvann, men skal nå spyles og tørkes noen dager i etterkant.

En erfaring rikere før prosjekt "Over Tromsøysundet" starter første helga i Juni 2012. Prosjektet går ut på å fly over Tromsøysundet og lande et eller annet sted nært Skarven på selve øya, for så å sette seg i solveggen og avslutte dagen med noen kalde. Forhåpentligvis får vi tillatelse fra tårnet på Tromsø Lufthavn til å fly over sundet.  Tromsø Hang- og Paraglidingklubb har fått tillatelse til dette tidligere, så vi får håpe at det går gjennom denne gangen også. Det finnes nok av høyde til å nå over.

Ellers vil jeg rette en stor takk til våre medhjelpere fra Ambulansefag på Finnfjordbotn Vgs. Disse folka fungerte som førtehjelpere på start og landing, og bemannet i tillegg sikkerhetsbåten ute på havet. Når Silvia Lutter i tillegg måtte kaste nødskjerm etter å ha entret en autorotasjon, var jentene i båten raskt på stedet og hjalp henne opp igjen.

Tandemutsjekken i Tromsø

Foto: Jørgen og Aleksander kjører til Fjellheisen

Etter en kjapp tekstmelding med lovnader om konge-forhold og store høyder får jeg Aleksander med på planen om å fly termikk med hans Sol Kangaroo 3. På tur til fjellheisen sitter han i telefonen og forsøker å fikse meg et godt tilbud på en tandemvinge, og jeg lurer på om han kanskje er lei av at vi hele tiden bruker hans tandemvinge?

(Foto: Aleksander Wiik og Jørgen Eilertsen klar til start på Sørstarten på Fløyfjellet)

Vi gjør noen forsøk på å starte med vinden bakfra, men ser etterhvert at det blir mye enklere om vi forflytter oss til nordstarten. Bakvingen er markant på over 1.5 m/sek, noe som gjør det umulig å starte vingen skikkelig. Dessuten var ikke de store skoa til Aleksander bygd for fart og spenning heller, og jeg har til stadighet problemer med å la være å sparke passasjeren som løper forran meg.

(Foto: Aleksander klarer å knipse et bilde av oss når vi er ute i lufta)

Nå er jeg endelig godt i gang med tandemutsjekken. Det eneste som mangler er sertifikat PP5 og noen få flytimer. Likevel, så sier tandemkompendiet at man kan starte på utsjekken før man får utstedet sertifikatet. Aleksander har til nå fungert som grei instruktør og ballast gjennom noen tandemturer.

Gleder med til neste gang.. ;)

Første propell tatt

Da var det gjort. I dag tok jeg min første propell. Skål for det!

Startemekanisme til hodebry

Nå har min kjære PAP ROS 125 1400 AS PARAMOTOR stått litt lenge ubrukt. Det har vært forskjellige grunner til dette, men hovedsaklig på grunn av startermekanismen som har vært til hodebry. Uansett hvordan jeg praktisk talt vrir og vender på den så har startsnora røket, og igjen står jeg ute i felten med kalde fingre og begrenset med reservedeler og verktøy. Dette måtte ryddes opp i. Jeg skal jo tross alt ut i lufta å fly igjen.

Etter å ha besøkt Maritim Center i Tromsø for noen uker siden kom jeg tilbake til garasjen med to forskjellige typer startsnor. Begge viste seg å være av dårlig kvalitet, trodde jeg. De holdt ikke særlig lenge før de måtte byttes igjen. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor i begynnelsen, men etterhvert fikk jeg en mistanke om at selve snora har fått for mye friksjon inne i startermekanismen. Så, etter å ha prøvd meg frem med forskjellige typer startsnor ser det endelig ut som jeg havner på et tynt kevlar-tau kjøpt på en klatrebutikk. Det bør være sterkt nok, men vi får se hvor lenge det holder.

Under følger litt bilder av den demonterte startemekanismen (den har vel et mer korrekt navn):

(Foto: Starter for PAP ROS 125 CCM 1400 AS)

Jeg lurte lenge på om dette faktisk stemte. Skulle det egentlig være sånn? Selve bladet hadde hoppet av med et uhell og det var slik den så ut etter at den var satt sammen igjen.

(Foto: Innfestingen til bladet etter at jeg fikk makkverket på plass, trolig satt på feil vei)

For de av dere som har opplevd at bladet spretter ut med et uhell, så vet dere hvor mye arbeid det er å få det på plass igjen. Jeg ville bare gråte når jeg merket at det i tillegg var satt på feil vei, etter å ha brukt så lang tid på å få det til. Det som ser riktig ut, er ikke nødvendigvis det.

(Foto: Motparten til bladet. Her gjelder det vel å ikke ha for stor knute på snora)

Jeg måtte etterhvert innse at jeg hadde tapt kampen mot starteren. Jeg er ingen mekaniker, og hadde heller ikke særlig lyst til å stå å plages med en starter i lang tid. Det var på tide å få en profesjonell til å se på saken, og de som kunne dette best måtte vel være de som skrur på snøfresere. Jeg kjørte til Stiga i Tromsø (Eide Motor AS) og fikk de til å ta ut bladet, snu det og sette det inn riktig. Det kostet ikke mer enn skarve hundrelappen, men det skulle vise seg at det var bortkastede penger det også.

(Foto: Eide Motor AS / Stiga Tromsø)

Stiga hadde ikke gjort dette riktig når jeg i etterkant gikk over bladet. Det var spent inn i kasetten, men mottaket for bladet var blitt bøyd og ødelagt. Løsningen på det var at jeg selv måtte skru opp kasetten igjen, spenne bladet og bøye innfestingen slik at det faktisk ble spenn igjen. Jeg må ærlig talt si at jeg ble litt skuffet over at et profesjonelt verksted klarte å gjøre en så grunnleggende feil. Men, så har de til gjengjeld lave priser og kort ventetid.

Fantastisk paramotorscene i spillefilm

Kom over dette fantastiske klippet på Youtube, og lurer svært på fra hvilken film det stammer fra.

Paramotor-treff i Østerdalen

Vegard Veslum er initiativtaker til et paramotor-treff i Østerdalen gjennom en tråd på Skyforum. Foreløpig dato er satt til 25.-26 August 2012. Det som ser ut til å bli en storsamling i regi av HPNLF er et arrangement som fortsatt under utvikling.

"Kunne det vært interesse blandt dere parapiloter å lagt ei samling i Østerdalen. Har vært i kontakt med grunneier ang ei lita flystripe på Atna om en samling ei helg, og de jeg har snakket med der oppe har vært positive til ideen. Maks høyde 2895, men mulighet for 3505 over Sølen, og 4114 inn over Rondane og Gudbrandsdalen. Atna har camping, bensinstasjon, 1 matbutikk, microbryggeri med omvisning, og Glopheim Cafe(søk i Google)Alt i gangavstand fra stripa. Kunne dette vært noe???? Må bare finne en dato, men sålenge dette er regulert som flystripe, er det ikke i konflikt med vekstsesong. Kanskje ei helg rundt St.Hans tider med lange lyse kvelder?? (...)"
- Propell, Skyforum.no

Følg med i tråden "Paramotor meeting" for mer informasjon

Nødskjerm beregnet for paramotor

Dette er en paramotor-nødskjerm beregnet for 400 kg. totalvekt. Legg merke til hvor hardt dette tilsynelatende treffer bakken.

Prosjekt: Tromsø - Sørreisa med paramotor

(bilde: Første utkast til flyrute Tromsø - Sørreisa med paramotor)

På agendaen har jeg fortsatt til gode å fly fra Tromsø til Sørreisa med motorisert paraglider. Første utkast av rute på bilde ovenfor viser 133 km. Jeg vet at jeg i allefall kan nå 60 km med effektiv flyging, så jeg må legge inn minst tre landinger på strategiske punkter underveis. Det gjenstår fortsatt svært mye planlegging, men dette er ikke umulig å gjennomføre.

Velger å legge ruta om Finnfjordbotn i siste del, for å unngå CTR-sone til Bardufoss Lufthavn. Videre må jeg undersøke om ruta går gjennom militær no-flight sone som skytefelt eller liknende. Gi gjerne tilbakemeldinger på ruta her i bloggen.

Mann mot natur

Det er først etter flyturen og vel hjemme på Laxmi Guest House, Lakeside Pokhara, at jeg virkelig starter å tenke tilbake på hva jeg har vært gjennom i dag. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke har satt av mer tid til å fikse hjelmkameraet mitt som har bestemt seg for å slutte å filme når det passer minst. Udusjet, illeluktende og søvnløs midt på natta er dette mitt skarve forsøk på å beskrive med ord hvilken dag dette har vært.

Det som startet med litt røff termikkflyging rundt Sarangkot og en liten paraglider-konkurranse mellom meg og Aleksander Wiik tok litt av for å si det mildt. Konkurransen gikk ut på ren utholdenhet, eller ”endurance” som vi liker å kalle det. Å holde seg oppe lengst mulig med at vinneren blir påspandert gratis pizza og øl på landing, det måtte jeg klare å slå Aleksander i. Konkurransen gikk som det gikk med at Aleksander valgte en vanskelig løype over til Greenwall, mens jeg lå å småputret over takeoff. Greenwall, som har blitt en nemesis for begge (ingen av oss har klart å nå dit fra Sarangkot), har vært vanskelig å knekke koden på. Lave invensjoner har gjort det vanskelig for mange den siste måneden, og Aleksander måtte dessverre gi opp på god vei. Synes å huske at han for noen dager siden sa følgende: ”Vi drar ikke hjem herfra uten å ha klart Greenwall fra Sarangkot!”.

På omtrent samme tidspunkt befant jeg meg rundt 10 km nord-vest for takeoff på Sarangkot og lekte meg under den relativt kraftige termikken. Jeg fløy med retning videre nordover, men uten en skikkelig flyplan. Tanken var å følge skygaten som hadde dannet seg langs en 15 km lang fjellrygg med sammenklistrede cumulus-skyer. De bydde på godt løft og mye moro, men det hele ble plutselig litt for mye av det gode. There is no place like sky base. 

Det hylte i instrumentene. Jeg så ned på varioen som allerede hadde sprengt stig/synk-diagrammet med svart farge.  Så begynte turbulensen og jeg kjente at jeg ble presset godt ned i seletøyet av det kraftige løftet. Det gikk oppover, jævlig fort, og nå var det ikke like morsomt å være Jørgen Eilertsen. Jeg leste på høydemåleren 2450 meter – 2461 meter – 2470 meter.. men ble fort oppmerksom på et helt annet problem, og langt verre: is. Jeg la først merke til noen små iskrystaller som hadde samlet seg over instrumentene før jeg så opp på linene. Det dannet seg et 2mm islag rundt alle linene og jeg befant meg alene langt oppe i en sky. 2554 meter.. 2572 meter.. det skulle altså ikke stoppe. Groundspeed (horisontal hastighet) viste rundt 20 km/t, turbulensen ble verre og jeg hadde ikke annet valg enn å være med på dansen. Total nullsikt, bitende kulde og mer ising på linene. Høydesyke eller hypoksi (oksygenmangel) var tanker som virket mer distraherende enn skremmende, for nå måtte det handles og jeg gikk lei av å danse for lenge siden. Hold kompassnåla mot nord, se frem og styr det du er god for.

 (to bilder: horisontal og vertikal sikt inne i cumulus)

(bilde: noen spiraler for å komme seg vekk, legg merke til islaget på A, B og C)

2750 meter.. 2810 meter.. ikke akkurat marginale forhold og kanskje litt vel mye for en kar som er vant til å ligge over tretoppene og skrape etter løft i Nord-Norge. Mer is, mer fremmede lyder fra vingen og endrede flyegenskaper. Fortsatt nullsikt. Å legge inn ører (en manøver for å redusere vingearealet) var bare å glemme, for det gikk vertikalt oppover uansett. Men groundspeed var fortsatt det samme, rundt 15-20 km/t horisontalt. Å holde kursen var i utgangspunktet ikke så vanskelig, men nå gjorde islaget på styrelinene utslag og jeg hadde ikke annet valg enn å slippe disse for å heller styre med de bakerste linene. Jeg fulgte nøye med kompassnåla og annen informasjon GPS kunne gi meg og hadde fortsatt godt signal, mens jeg samtidig ventet på den skarpe kanten av termikkbobla. Planen var å holde skjermen styrbar og hele tiden ha trykk på det jeg styrte med, slik at jeg kunne bremse vingen godt opp når jeg gikk ut av termikken. Dette var nå mann mot natur og jeg stilte opp med pre-pubertale baller. 

Kanten av termikkbobla kom etter hvert, men var mye mykere enn jeg hadde trodd. Skjermen dro bare frem rundt 40 grader fremover. Nå var jeg ute av det verste løftet og jeg skjønte at kanten av selve skyen var nær. Etter hvert åpnet skyen seg og den vertikale flyfarten oppover var mye svakere. Dessuten hadde jeg nå mye mer flyfart på rundt 40 km/t horisontalt og en mye større følelse av kontroll. Jeg ville i utgangspunktet fly høyt og langt, men nå var det på tide å komme seg ned. Utsikten var fantastisk og alt var blått. Varioen viste at jeg var 3180 meter over havet, nesten en kilometer høyere enn Galhøpiggen.

Etter litt krangling med meg selv kom jeg frem til at det var best å lande her ute et sted. Når jeg så tilbake på skyen jeg akkurat hadde opplevd suget til, så jeg at den tårnet flere kilometer til. Rismarker som jeg tidligere satte pris på som gode landingsområder var min mulighet for å lande. Det var hundrevis av disse, men problemet nå var at rismarkene lå i en bratt fjellside. Dessuten var de ikke store, rundt 25 kvadratmeter hver. Turbulensen tok seg opp igjen rundt 100 meter over landing og jeg overfløy landingen med dobbelt så mye. Siste rismark før skog og et lite hus gikk jeg på trynet i kraftig sidevind og turbulens. Så, der lå jeg på bakken og kjente effektene av det sympatiske nervesystemet.

Jeg pakket vingen min, drakk litt vann og skjønte at jeg hadde et stykke å gå for å komme meg hjem. Etter rundt en times gange fikk jeg radiokontakt med de andre. Etter en spasertur gjennom jungelen, over hengebroer og forbanna mye motbakke kom jeg meg opp på en fjellrygg hvor det fantes en vei av grei standard.

(bilde: på trynet i rismarka)

(bilde: tilfeldig barn på veien hjem)

(to bilder: tilfelig fra veien hjem til Pokhara, langt å gå)

Skal forsøke å legge opp en tracklog på flightlog.org etterhvert. 

Sirkot: Halvferdig paraglidermekka med stort potensiale

Det blir mye mat, pils og kos på Lakeside i Pokhara. Jeg, Ragna og Aleksander var klar for noe nytt og ville omstille oss litt. Full fokus på flyging og flyopplevelser, mindre resturanter og pub. Det var i allefall min tanke at det skulle bli slik, og jeg betalte lett de 60-90 € det kostet i døgnet for denne turen. Uten å vite helt hvor vi skulle og hvordan de neste døgnene kom til å bli dro vi med våre overvektige kropper, krøllede pengelapper og frynsete falsk North Face. Vi dro den 2. Januar 2012 og kom tilbake til Lakeside i Pokhara tre dager senere.

Turen til Sirkot tok vel en halv time sørover fra Pokhara med minibuss.  Derfra lastet vi over alt av paragliderutstyr på små jeeps som tok oss videre fra det man i Nepal merkelig nok kaller en hovedvei og opp etter noe vi ikke hadde sett maken til tidligere. En vanvittig bratt og gjørmete skogsvei smal nok til at en 4x4 jeep akkurat kunne ta seg oppover og med null plass for møtende kjøretøy. En 16-åring med pubertal bart bak rattet, fullastet med minst 10 piloter tilhørende 10 paraglidersekker bak på planet og en defekt girkasse. Og så var det de slitte dekkene som igjen var tynnere enn barten til sjåføren. Det er i det øyeblikket når tre finske godt voksne paragliderpiloter, som for øvrig har vært ute en vinternatt før, skriker høyt etter mamma når hele jeepen står på to hjul og holder på å velte nedover et stup, at du vet at du er på ferie med skrubben fra Tromsø Hang- og Paragliderklubb. 

Vel oppe på rundt 1600 moh kunne vi takke gud for at vi hadde kommet trygt frem. Vi hadde nå kun en 5 minutters spasertur igjen til målet. På toppen møtte vi det som er Babu sitt halvferdige paraglidermekka, et sted som helt sikkert kommer til å bli et kultsted for paragliderpiloter fra hele verden en gang i fremtiden. Babu har spart opp de pengene han har tjent på å være profesjonell paraglider- og padleinstruktør, og investert dette i et lite platå helt ute på enden av en fjellrygg med utsikt til alle himmelretninger. Dette er en tilnærmet perfekt lekeplass for paraglidingpiloter på alle nivå, så lenge du er villig til å risikere livet for å komme frem dit. Dessuten vil det også bli tilrettelagt en hanggliderrampe og svær paraglider-takeoff rett ved overnattingsstedet, det vil bli bygget et moderne hotell og det vil komme elektrisitet, varmtvann, vestlige toalett (noe jeg etterhvert verdsatte) og en paragliding-pub med panoramautsikt er snart ferdig.

Jeg hadde personlig veiledning fra Babu gjennom oppholdet mitt på Sirkot. Babu kjørte først brief, så tett oppfølging på radio og etterpå debrief på sin måte. Det hele ble tatt ned til et enkelt og forståelig nivå uten forstyrrende elementer. Litt av Babus tankegang må være å vise oss piloter hvor enkelt det kan være å bli bedre til å fly termikk, hvor tung teori eller finforståelse av termiske systemer er et ikke-tema. For meg vekket dette noe av det intuitive med paragliding i meg, hvis det er lov å forklare det på en litt tankefull måte. Oppholdet på Sirkot har gjort det lettere for meg å automatisere selve sirklingen av termikk og gjøre dette mer til en ryggradsrefleks, slik at jeg heller kan konsentrere meg om andre faktorer med termikkflyging som jeg trenger å øve på. Stikkord er søk etter termikk, finne triggerpunkter og utnytte løft til effektiv distanseflyging. 

Flyging rundt Sirkot i desember/januar skal være veldig greit. Under mitt opphold var det hver dag termikk, selv dager uten særlig solinnstråling. Nå skal det sies at vi ikke var på Sirkot mer enn tre døgn, men jeg har lært meg å stole på det Babu sier etter å ha vært fjernstyrt inn i totalt uventet termikk over radio. Babu vet hvor haren hopper og deler det gjerne med andre. Dessuten blir det bedre og bedre ut over januar/februar, med mer termikk og mulighet for å fly veldig langt. 

Landing rundt Sirkot, eller LZ's som hotshit-amerikanere fiffer om over radio med ekstra dyp pitch på stemmen, er svær og uten hindringer for en uoppmerksom småstresset nordmann. Det er stort sett steder å lande overalt og lite av de halvtørre rismarkene. Problemet med rismarker er at de stort sett er delt opp med små halvmeterhøye Dette gjør Sirkot til et trygt sted å øve på distanseflyging. Her er det ingen pakkemafia av unger som vil pakke paraglideren din når du er ferdig å fly, men dog en svært mye høyere sjokoladefaktor. Et barn som skriker ”Give me SNICKERS!” med et snev av aggressivitet i stemmen er vel mer sannsynlig at du vil oppleve på selve landingen ved foten av Sirkot. Så hvis du har en god nok unnskyldning til barna hvorfor du i all verden kommer dalende ned fra himmelen i en paraglider uten sjokolade og samtidig Vival nok på innerlomma til å mjaue lett bedøvd og fornøyd oppover dødsveien tilbake til paraglidermekka, så er det mulig at du vil like denne delen også.

I dag er det den 5. Januar 2012 og skjønte at det var noe galt med en gang jeg våknet på hotellrommet. Det var ingen trafikk i gatene og de aller fleste butikkene er stengt. Når jeg nå sitter og spiser frokost  alene rett over gata forstår jeg etterhvert hva som er greia. En fransk pilot forteller om Maoist-opprøret som startet i går. Vi er herved isolert her i Lakeside Pokhara på ubestemt tid, for det er nå ikke tillatt å kjøre bil eller benytte kollektivtransport.

"A bandh (general strike) called by the disqualified Maoist combatants has partially affected normal life in the Kathmandu Valley on Thursday while there were reports of attacks on vehicles on highways. 

Vehicular traffic in city areas was slightly low in the morning than on normal days while a few schools and colleges have been closed. There were no reports of any violent activities in the capital. 

Meanwhile, the bandh organisers have torched a bus owned by Unilever Pvt Ltd in Makwanpur and assaulted the driver. There were reports of attacks on vehicles along the East-west highway for defying the bandh. 

The former combatants, who were formally discharged from the cantonments last year, have demanded same benefits being made available to voluntarily retiring combatants, and removal of the label of "disqualified". 

4008 former combatants were declared 'disqualified' in the re-verification conducted by the then United Nations Mission in Nepal (UNMIN)."   nepalnews.com

Man kan ikke sitte her i Lakeside uten å se fordelene med dette. Ingen kommersielle tandempiloter i lufta og kanskje en lite stressende takeoff med mye plass og få piloter. Jeg venter spent på at resten av gjengen skal våkne på hotellet for å fortelle nyheten og drar ut for å å leie noen hester. Det må jo være lov?

Bilder og mer informasjon kommer. Har også startet å tracklogge litt på flightlog.org

Plan for dagens flyging: Tredje forsøk på Greenwall

Jeg har allerede prøvd meg på Greenwall tidligere. I går klarte en annen pilot å nå dit fra Sarangkot, og jeg skal klare det samme. Problemet har vært høyden jeg har når jeg forlater Sarangkot, den har vært alt for lav og sklistrekket fra den siste bobla mot Toripani (fjellryggen før Greenwall) har vært for dårlig. I dag er det nyttårsaften, og hvis jeg klarer det så hadde det vært en perfekt avslutning på 2011.

Klokka er nå 09.45 på morgenen, jeg setter kameraet på lading og drar ut for å kjøpe meg men monopod som jeg kan feste i seletøyet. Til nå har jeg kun filmet og tatt bilder med Gopro-kameraet i lufta, men nå skal det bli andre boller. Det hadde ikke gjort noe å få filmet litt ovenfra med et dedikert full HD progressivt kamera. Så, jeg tar med meg 1000 NPR (70 NOK) og ser hva jeg finner til den prisen.

Hvis jeg må lande et sted der ute og ikke når Greenwall har jeg også en plan klar for det. Ola er interessert i billige sigaretter og det har jeg funnet et sted jeg kan kjøpe en fin kartong for 980 NPR. 

Hell og lykke,

Jørgen

Dra på ekspedisjon til Korchon?

"The Annapurna range in Nepal had taunted Scottish paragliding instructor Zabdi Keen just once too often, capping her climbs towards it from the lower slopes with heavy inversions. Trekking towards a higher launch seemed the only option – one that needed proper preparation, not an overnight decision." Cross Country Magazine

Nå har tanken tent meg. Babu Sunuwar, som er en av verdens beste paragliderpiloter og den eneste til å fly over Mount Everest var den som fikk meg til å tenke høyt. Hva om vi drar på en ren paraglidingekspedisjon til Korchon? Vil jeg med min dingle-erfaring under en paraglider klare å takle termikken, høyden og stresset? Å ta på en slik ekspedisjon bør ikke være en "overnight decision", men forskjellen nå er at Babu er den som er ansvarlig for det hele. Babu vil ordne en løsning som inkluderer overnatting, mat og flyging. I tillegg vil han guide de pilotene som blir med på dette over radio, en stor fordel for meg.

Når jeg i skrivende stund har inntatt hvilestilling på rommet mitt virker omgivelsene trygge. Rundt meg er det spredt paragliding- og turutstyr, og forhåpentligvis har jeg ikke dratt med meg noen småkryp fra skogen i dag som vil søke etter varme i dyna i løpet av natta. Rommet mitt på "Laxmi Guest House" har blitt min basecamp i Lakeside, Pokhara. På veggen har jeg hengt opp diverse turkart og egne paraglidingkart som lettere skal vise hvor termikken løsner i nærområdet, Korchon er fortsatt noe jeg vet lite om. Hvis dette skal bli en realitet, og hvis jeg virkelig vil dette så er det noe jeg ikke kommer til å gå for med 80 % viljestyrke. Jeg er fortsatt usikker, og vil ikke slenge meg med på en slik tur bare fordi andre gjør det. Piloter med langt mindre erfaring enn meg har likevel bestemt seg for dra, men jeg skal ikke være en brems for disse pilotene. Her snakker jeg om hvordan jeg takler å treffe en termikkboble over invensjonen som skyter 8 m/sekund vertikalt, og tenker tilbake på hva jeg har lest tidligere:

"Ut fra dette vil jeg nå meddele min leveregel nr. 1 Vindstyrke over 6 ms skal betraktes som en absolutt maksgrense!! Dette gjelder også termikk over denne styrken. Ved mer vind enn dette er du absolutt ikke herre over glideren din,  dette gjelder uansett
om du har 1 eller 1000 timer."  (Lars Sletten i "Paraglideren - din værste fiende")

I dag traff jeg noen termikkbobler som jeg ikke har vært borti tidligere. De tok meg opp i alle fall 7-8 m/sek, men det er godt mulig at det gikk raskere. Jeg hadde nok med å holde trykk i vingen da den spyttet meg ut igjen rundt invensjonslaget, hvor jeg befant meg helt alene og langt fra andre piloter. Det var et kick av en blanding av mangel på kontroll og sinnsykt løft vertikalt. Jeg klarte å styre vingen min godt, men har samtidig full forståelse for hva Sletten skriver om styrke på termikk. Babu mener det er mulig å treffe slik termikk rundt Korchon. Er jeg virkelig ute etter skrekkblandet fryd?

(Bilde: Dagens sirkling av termikk over Sarangkot, Machapuchare "fishtail" strekker seg 6 993 moh. under vingetipp langt der borte. Greenwall som den grønne fjellryggen bak linene)

Når det gjelder dagens flyging har den vært med fokus på ren utholdenhet og det å utvide horiosnten litt. Nå har jeg allerede to forsøk fra tidligere på å nå Greenwall fra Sarangkot, uten å lykkes. Begge gangene har jeg kommet for lavt inn over Torepani og har ikke klart å finne en god nok termikkboble som gir høyde for å komme meg videre derfra. I dag har jeg surret rundt Sarangkot uten å engang gjøre et forsøk på Greenwall, men fikk meg likevell fine 2 timer og 39 minutter i den varme lufta. Har dannet meg et lite mini-triangel som jeg forsøker å fly for å trene distanseflyging, og har skrapet termikk lavt nede helt til sola gikk ned. I dag morges skumleste jeg noen sider i boka Thermal Flying under frokosten, noe som kanskje har hjulpet meg litt på vei i dagens flytur.

I morgen skal jeg bruke tid på å finne ut av hva det er jeg egentlig begir meg ut på med å delta på en tur til Korchon, og har heldigvis hele morgendagen på å bestemme meg. Må være 100 % overbevist. Why change something that works? Samle på gode opplevelser, ikke de dårlige. Vite egne begrensninger. Safety first. Jørgen skal fortsatt storkose seg i Nepal.

Mitt første forsøk på Greenwall

(Bilde: Har hengt opp Nepalske "prayer flags" for god karma, hell og lykke så får vi se om det fungerer)

Under romkappløpet på 1960-tallet innså NASA at en vanlig penn ikke ville fungere i verdensrommet. De trenge å finne opp en annen måte astronautene kunne skrive ting ned. Derfor brukte de et helt år og millioner av skattebetalernes dollar for å utvikle en penn som kunne påføre blekk på papir uten en fungerende tyngdekraft. Samtidig sendte de sovjetiske konkurrentene helt vanlige blyanter med kosmonautene sine. Why change something that works?

I dag var planen å bare slappe av i lufta. Jeg, Alf, Ola og Aleksander stakk opp til start etter en god frokost på stamkafeen vår. Vi var klar på start rundt klokka 11.30, og ca 12.30 var alle i lufta. Jeg tenkte at vi kunne surre rundt i termikken over starten på Sarangkot, noe vi gjorde i rundt en halvtime før alle ble separert i termikken. Ola fikk ikke varioen til å funke, men fløy veldig bra likevell og skrudde seg til toppen forbi alle andre flere ganger. Alf hadde også en bra tur med mye å skru på, mens Aleksander har brukt stort sett hele ettermiddagen på å skryte meg opp i skyene fordi jeg fløy så bra i dag.

Hvorfor forandre på noe som fungerer? Petter Northug sa noe liknende når han ble konfrontert av pressen om hvorfor han tilbrakte så lite tid med Rachel Nordtømme for rundt et år siden. Northug unnskyldte dette med at det var en del av treningsopplegget hans, og kommentaren "det har funket før" kommer jeg aldri til å glemme. Jeg tror at det var derfor jeg skrudde termikken bedre enn de andre i dag. Ikke fordi at jeg sammenlikner meg med Northug eller genier i gamle Sovjetunionen, men fordi at jeg stort sett tenker på samme måte når jeg flyr termikk. Jeg er ikke en særlig dyktig pilot heller, men jeg har faktisk innsett at det finnes noen fallgruver. Jeg forlot ikke termikken når andre gjorde det, flydde sakte i kjernen av bobla og tok meg god tid. Jeg forsøkte også å bruke terrenget for å se hvor termikken trigget. I tillegg skrudde jeg der hvor jeg mente det var best å skru, og ikke der hvor andre dannet en husboble i det jeg mente var rent tull. 

På rundt 1850 meter over havet fant jeg ut at jeg skulle forlate termikken jeg var i, og skli mot Greenwall. På selve sklistrekket var det null termikk. Forran meg hadde jeg to små fjellrygger, og tenkte tilbake på hva en polakk sa til meg for et par dager siden: "Fly over the first ridge, it will just give you problems. There will be turbulence". Lufta var derimot rolig over den første fjellryggen, mens det løsnet termikk på den andre. Prøvde å holde meg i bobla, men var litt for utolmodig og hadde egentlig ikke en skikkelig plan. Desverre var det heller ikke nok til å holde meg oppe og jeg måtte finne meg en landingsplass der ute. Jeg hadde forlengst mistet radiokontakt med de andre fordi jeg var på andre siden av fjellet mens de hadde landet på hovedlandingen.

(Bilde: Ungene på landing, Greenwall til høyre i bakgrunnen)

"You got sweets? Me very good packing sir!" De var egentlig mest interessert i sjokolade for å pakke vingen min. Penger var ikke så nye. Jeg fikk en av ungene til å ringe en taxi og betalte 700 NPR (hotellet) for å komme meg tilbake til hotellet hvor jeg lastet av vingen, skiftet klær og dro videre til gutta som satt og ventet på en kafé. Her dro vi litt skrønehistorier før vi drakk pils til langt ut over natta.

(Bilde: Taxi med vingen på taket fra utelanding tilbake til Lakeside, Pokhara)

I morgen skal jeg prøve på Greenwall igjen hvis forholdene er gode. 

Å fly med ørner over Sarangkot

Det er godt å være nordmann i Pokhara. Å stå opp om morgenen for å ta en taxi opp til starten på Sarangkot har en normann råd til. Taxituren tar rundt en halvtime, og koster slett ikke mye. Å betale noen for å bære utstyret videre fra veien og til selve starten er nesten gratis. Om du vil at noen skal pakke vingen for deg når du lander, så er det også nesten gratis. Likevel gjør de en god business på oss paragliderpiloter. Særlig Lakeside i Pokhara er preget av dette, hvor det satses hardt på paragliderturisme. Jeg håper at dette stedet ikke blir ødelagt av turisme. Lakeside i Pokhara er i bunn og grunn en slum, derfor tror jeg at det er viktig å tenke seg om to ganger før  man vifter med pengene åpenlyst. Det er fullt mulig å ha det godt som nordmann i Pokhara uten å overbetale alle og enhver.    

De siste dagene har vært veldig termisk. Det har vært mulig å fly hver dag, men det har vært vanskelig å fly langt. Det er lav invensjon og vi kommer stort sett ikke høyere enn 1700-2000 meter. Det er med andre ord ikke optimale forhold for distanseflyging, men det er rom for mye lærerik og morsom flyging likevel. Man blir fort trygg i termikken her, i alle fall for min del. Jeg takler mjølkeruta som kommer i fra skomperud på heia, men venter fortsatt på det store saftige frontinnklappet på vingen. Innklapp som ligger på rundt 30 prosent ser jeg på som en del av flygingen, men det er altså det store beryktede frontinnklappet jeg bare venter på. 

(Bildet ovenfor viser en polsk pilot som den 27. desember fikk flere multiple frontinnklapp, men som hentet seg inn etter rundt 150 meters høydetap.)

Ellers så er jeg svært fornøyd med å fly med ørner. De sirkler i termikken sammen med oss paragliderpiloter, men er ikke like flink til å følge trafikkreglene. De ser vel nedover for å lete etter bytte, så når de plutselig oppdager at de er på kollisjonskurs med en paraglider så er det av og til på håret at de endrer kurs. 

(Sirkling av termikk sammen med ørner)

(på dette bildet ser vi 5 ørner i samme termikkboble)

/artikkel utvides senere..

Førsteinntrykk av paragliding i Pokhara

Mens stormen Cato og Dagmar feier inn over store deler av Norge, sitter jeg nå på hotellrommet i Pokhara Nepal. Skal prøve å utvide litt av det jeg har skrevet i www.flightlog.org sånn at dere kanskje blir grønne av misunnelse. Bildet over viser hva jeg sliter med mens dere koser dere med sludd og nullføre.

I dag hadde jeg min første flytur i Nepal. Betalte 700 NPR (42 norske kroner) for taxi opp til start. Når jeg var fremme ga jeg 100 NPR (7 norske kroner) for leie av en liten nepaleser til å bære utstyret mitt til start. Når jeg sto klar fant jeg ut at jeg hadde glemt hanskene, så jeg ga 1000 NPR (70 kroner) til samme sherpa slik at han kunne beine det han var god for til en butikk for å kjøpe meg nye hansker. Han kom etterhvert tilbake med et par dugende votter/hansker og sa at hanskene kostet han 800 NPR (56 kroner) for de, men både jeg og han viste at han nok hadde tatt halvparten i lomma.. helt greit for min del, og jeg ga han likegodt vekslepengene også. Mine småpenger utgjorde kanskje en god ukelønn?


Selve flyturen var derimot ikke en like god opplevelse. Har på en eller annen måte klart å hekte venstre speedbar fast i varioen på venstre lår. Dette var jeg ikke særlig interessert i og fant ut at det var alt for mye vekt på venstre speed til at jeg klarte å hekte den av. Prøvde vel 2-3 ganger, men det var ikke helt helig å slippe styrehåndtakene for å gjøre flere forsøk når termikken var så heftig. Løsningen var å fly over vannet hvor termikken ikke var like kraftig og gjøre et nytt forsøk. Klarte etterhvert å klipse av fotposen for å se litt bedre hva jeg hadde hektet meg fast i, og vikle speedbar løs fra festet til varioen. Deretter var det bare å snu inn mot land for å prøve å skrape den lave termikken som ikke var like sterk.

(Bilde: Kjedelig problemløsning første flytur i Pokhara, Sarangkot takeoff 23.12.11)

Landingen gikk fint, men andre idiot-piloter stresset meg litt under innflygingen. Plutselig var det en iuoppmerksom tandempilot som fløy acro rett forran meg og vi havnet i samme høyde rett før landing. Måtte derfor bryte innlandingsmønsteret og fly noen meter over ledninger, piggtråd og samtidig risikere å lande i en mousse av vann, dyreavføring og gud vet hva. Jeg er ikke verdensmester i å fly pg, men forventer litt mer folkeskikk når flere skal lande samtidig. 

 (Bilde: Hvilke alternativer har jeg her? )

 (Rekker såvidt over piggtråd)

 (Bilde: Nede på landing, på tide å få pakkemafiaen til å ta over grovarbeidet)

 (Bilde: "Pakkemafian", en gjeng gutter som pakker vingen min for småpenger)

På landingen betalte jeg PG-pakke-mafien for å pakke vingen min for 100 NPR (7 kroner), men det var helt tydelig at de ikke kunne pakke paraglidere med spiler, så her må det opplæring til. Kanskje det er tryggest å pakke utstyret mitt selv? Får se hva jeg klarer å lære de i løpet av oppholdet her. 

Første dag i Katmandu

For en måned siden kjøpte jeg en flybillett til Nepal, tur-retur. Dette for å drive paragliding i den vestre del av Nepal, rundt Pokhara og Annapurna Lake. Nå er jeg endelig på vei, og skriver dette innlegget fra et lite "guest house" i Nepals hovedstad Katmandu. Det gjenstår forstsatt en siste flyreise før jeg er framme i Pokhara, men jeg angrer ikke på at jeg valgte å overnatte i Kathmandu. Dette skal bli den perfekte ferien, og den har såvidt startet.

For to dager siden startet reisen fra Tromsø til Oslo, hvor jeg på forhånd hadde booket resten av reisen relativt smertefritt gjennom finn.no. Turen gikk deretter til via Frankfurt og Abu Dhabi før jeg endelig kom frem til Katmandu. På flyplassen i Abu Dhabi kom jeg i prat med en nepalsk student som studerer i Norge. Han ordnet gratis skyss fra flyplassen i Kathmandu inn til et hotell onkelen hans eier, og det er altså her jeg sitter nå. Førsteinntrykket av Nepal var som forventet: mange lugubre "hjelpere" som skal ordne alt fra bagasjetransport til taxi, men til en skyhøy pris i forhold til hva som ellers ville vært normalt å betale. 

I går kveld hadde jeg bare krefter igjen til å spise kveldsmat og legge meg etter flyreisen, men i dag er formen noe bedre. Våknet opp klokken 05.30 i dag morges og fikk koblet meg til internett og tatt meg en kopp kaffe. I natt var det svært kaldt på hotellrommet, og det var ingen varmovn her. Ikke at det hadde hjulpet med en varmovn, for strømbruddet i går kveld rammet hele bydelen og varte nok over natta. 

I dag startet jeg dagen med å bestille en kopp kaffe til hotellrommet, deretter tok jeg en tur opp på hotelltaket når det begynte å bli lyst ute. Herfra fikk jeg utsikt over mesteparten av Thamel, som er bydelen hotellet ligger.
Fikk resepsjonisten til å bestille meg en flybillett videre til Pokhara, og har 5-6 timer til å meg vil i kjernen av Katmandu.

Internett er et problem her nede. Ikke bare er det tregt og ustabilt, men det er nesten umulig å laste opp noen ting som helst. Det går for det meste i dial-up hastighet. Maten er bra, så lenge man ikke er skeptisk. Virker som mat er noe de er nøye på og jeg gidder ikke ta alle mulige forhåndsregler. En matforgiftning kan ødelegge ferien, men en ferie uten god mat kan også ødelegge ferien.

Dårlig tid til å trykke på datamaskinen når man farter rundt i Katmandu. 

Elevers valg av paraglider som nybegynner

Jeg har akkurat lest gjennom et dokument jeg tilfeldigvis kom over på nettet. Paragliderpilot Lars Sletten har ytret sine meninger rundt vingevalg og sikkerhet gjennom et pdf-dokument på den anerkjente pilotens hjemmeside. Slettens syn på det han kaller en "heksejakt" på forhandlere av paragliderutstyr er interessant. I det som er et fullstendig uformelt dokument viser Sletten til eksempler på hvordan sikker flyging ofte er mistolket. Jeg tror ikke at vi som paragliderpiloter velger risiko ved valg av vinge, men at andre faktorer spiller en langt større rolle.

Jeg er ikke norges mest erfarne pilot, men føler at jeg har litt jeg skulle ha sagt i denne debatten. Jeg konverterte tidlig fra en snill paraglider til en mer slem paraglider. Mange vil nok si at det var litt for tidlig å gå opp et klassifiseringstrinn, fra det vi kaller en ener til en toer. Det var nok flere i klubben som tenkte sitt, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg testet den nye toervingen for første gang alene fra en fjelltopp i Finnvikdalen på Kvaløya og jeg husker at jeg var litt nervøs de første minuttene under flyturen. Jeg viser til hva jeg har skrevet om første tur i loggboka:

Hangflyging med Ozone Delta. Steike for en vinge. Topptur til Sørtinden. Skaresnø bar meg bra. :) Tilvenning med vingen og stressvaksinering. Mer fokus på aktiv flyging. Dette får jeg til, men har mye å lære. Merker at jeg er for sen til å reagere på at trykket forsvinner i vingen. Mine input til vingen kommer alt for sent i forhold til hva som egentlig skjer i vingen. Ting jeg legger merke til etter overgang til en EN C er at ting skjer fortere og kvassere. Vingen svinger raskere, flyfarten er raskere, glidetallet er bedre og det skjer veldig mye mer over hodet på meg. Fikk også testet ører. De kommer ut senere, men spontant virker det som. (...) Landet i skikkelig vindskjæring på det islagte Finnvikvannet. Her skjedde det veldig mye, og vingen stupte fort fremover for å hente flyfart til den nye vindretningen. Jeg danset frem og tilbake. Ingen innklapp, men sikkert like før. (...) Det er morsomt å fly med en skikkelig potent vinge, men sove kan man ikke. (Loggboka 08.04.11) 

Jeg merket godt forandringen med en ny og mer potent vinge. Det føltes likevel sikrere på et vis. Jeg hadde faktisk større herredømme over min egen flytur og kunne nå i større grad bestemme selv hvordan jeg ville fly. Mer fart og mer inflytelse på vingen. Jeg satt igjen med en følelse av mer kontroll, noe som for min del var dette en mileperle. Personlig tok jeg paragliding til et nytt nivå og gledet meg nå mer til neste flytur enn jeg tidligere hadde gjort.

Over til hva Lars Sletten skriver i sitt manifest til paragliderfolket. Sletten spør om vi virkelig vil havne bak i rotor og turbulens med en ener eller frem på hanget med en treer? Jeg tror svaret er enkelt uten at man har opplevd noen av delene. I Nord-Norge flyr vi ofte på kysthang. På de gode flydagene i Tromsø og omegn er det oftest vind som presses oppover fjellsiden som holder oss oppe, hva jeg kaller rent hang. Noen ganger er det termiske forhold og andre ganger en blanding av begge deler. Jeg flyr som oftest på rent hang som kjennetegnes av mye vind, og jeg våger meg ofte ut i forhold der vinden måles til 5 m/sek på start. Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv. Det er ikke like morsomt å stå å stange mot vinden og merke at man ikke kommer fremover, kanskje etter at man har flydd i et område hvor vinden blir ekstra komprimert. Man flyr da helt på grensa av hva man selv klarer å kontrollere, og vinden trenger kanskje bare å øke 0,5 m/sek før man befinner seg i en situasjon som er nært beslektet med det å ikke ha kontroll lengre. Å bruke speed-systemet (eller trimmere) for å da hente seg ut av situasjonen man allerede befinner seg i er noe jeg assosierer med en form for nødløsning. Når jeg står der med skjegget i postkassa er det min feil. Det var jo jeg som anla skjegg og fant veien frem til postkassa.

For en stund siden satt jeg på årsmøtet til Tromsø Hang- og Paragliderklubb. Faglig Leder (FL) i klubben hadde et flott innlegg om sikkerhet og sikker flyging der han snakket om forebygging så vel som hendelser i året som har gått. Etterhvert ble en litt interessant sak tatt opp for diskusjon i plenum. Saken gikk ut på at nye elever etter paragliderkurs har valgt vinger som var litt slemmere enn hva som ble anbefalt. FL omtalte dette ordrett som lite tillitsvekkende på den ellers gode lysbildepresentasjonen. Men, er det ikke da like lite tillitsvekkende å skape en illusjon om at man er tryggest i en snill enervinge? En elev etter kurs har etter reglene ikke anledning for å fly på hang eller i sterke forhold. Samtidig vet vi at de fleste har opparbeidet seg erfaring med hangflyging innen et års tid.

"Den som har blitt forledet til å tro at deres 1 / 1-2 glider vil redde dagen uansett - lever farligere enn de aner. (...) Jeg vil påstå at når din totale sikkerhet skal oppsummeres, teller glideren din bare for en liten del, mens værforholdene tar den aller største delen."
(Lars Sletten, Paraglideren - din værste fiende)

Min påstand er at valg av vinge ikke sier noen ting om en pilot vil fly uforsvarlig eller ikke. Tvert i mot så har kanskje vedkommede allerede veid vinger mot hverandre allerede og reflektert over hva det innebærer å fly en vinge som krever litt mer av piloten. Så, fra en kar som har sett sin kjæreste rygge en blodsnill enervinge ned til landing der samtlige andre piloter klarte å penetrere vinden: ikke bidra til å skape en illusjon om at alle snille nybegynnervinger er trygge. Paragliderpiloters sikkerhet er multifaktorielt. Det er lett å rynke på nesen over piloter som valgte å skille seg litt ut som nybegynner med en litt raskere og dynamisk vinge, men det kan ha vært pilotens sunneste valg i sin paragliderkarriere. Den snilleste vingen er ikke alltid den tryggeste vingen.

Værstasjon Sommarøy / Hillesøy - AKKURAT NÅ

Klikk her for Værstasjonen på Sommarøy. Værstasjonen driftes av Tromsø Havn, som igjen kan nåes på telefon 77 66 18 50. Legg merke til funksjonene "Diagram", "Rekorder og "Enheter". Tromsø Havn kan forøvrig også nåes på maritim VHF kanal 12.

Startsnor ryker for andre gang

Forestill deg følgende:
Du ordner deg fri fra jobb med et nødskrik. Du merker at bensinkanna var tom, derfor måtte du innom bensinstasjonen for å kjøpe mer fuel. Du merker at visakortet er lagt igjen hjemme, derfor har du bare råd til halv tank med småpengene som lå i midtkonsollen i bilen. Du møter opp på start og det er kaldt som f.. Du kler deg om, bærer utstyr ut på startområdet og starter med å montere motor. Når du har montert motoren legger du ut vingen og starter med å fikse den store floken du akkurat merket. Du kobler til karabinere, kobler til speedbar og primer motoren. Du merker at det renner bensin ut av luftfilteret, derfor må du vente litt med å starte til det har fordampet. Vingen ligger klar, du kler på deg redningsvesten og putter hørselsvern inn i ørene, tar på deg hjelmen og ser på vindpølsa. Du merker at vinden har dreid, tenker "helv...!" og må snu motor, raisere og legge ut vinge på nytt. Vinden dabber av og gjør det vanskeligere å starte. Du sjekker tilbakegang på gasswire, starter motoren og bruker noen minutter på å kjøre varm. Du stopper motoren med stoppknappen for å sjekke at den fungerer. Telefonen ringer: dama spør om du har husket å gjøre ditt og datt "som-du-egentilig-skulle-ha-gjort-fordi-vi-skal-på-besøk-til-svigers-om-tre-kvarter-mas-mas-mas!". Du legger på, er litt småsur fordi dette var din dag i utgangspunktet og du innser at flyturen kommer til å bli amputert med i alle fall 50%. Med gasshåndtaket i venstre hånd og startsnora i høyre hånd er du endelig klaaaar.......:



Dette var ene og alene min egen feil, fordi jeg valgte for tynn startsnor sist gang jeg byttet den.