Jeg har akkurat lest gjennom et dokument jeg tilfeldigvis kom over på nettet. Paragliderpilot Lars Sletten har ytret sine meninger rundt vingevalg og sikkerhet gjennom et
pdf-dokument på den anerkjente pilotens hjemmeside. Slettens syn på det han kaller en "heksejakt" på forhandlere av paragliderutstyr er interessant. I det som er et fullstendig uformelt dokument viser Sletten til eksempler på hvordan sikker flyging ofte er mistolket. Jeg tror ikke at vi som paragliderpiloter velger risiko ved valg av vinge, men at andre faktorer spiller en langt større rolle.
Jeg er ikke norges mest erfarne pilot, men føler at jeg har litt jeg skulle ha sagt i denne debatten. Jeg konverterte tidlig fra en
snill paraglider til en mer
slem paraglider. Mange vil nok si at det var litt for tidlig å gå opp et klassifiseringstrinn, fra det vi kaller en
ener til en
toer. Det var nok flere i klubben som tenkte sitt, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg testet den nye
toervingen for første gang alene fra en fjelltopp i Finnvikdalen på Kvaløya og jeg husker at jeg var litt nervøs de første minuttene under flyturen. Jeg viser til hva jeg har skrevet om første tur i loggboka:
Hangflyging med Ozone Delta. Steike for en vinge. Topptur til Sørtinden. Skaresnø bar meg bra. :) Tilvenning med vingen og stressvaksinering. Mer fokus på aktiv flyging. Dette får jeg til, men har mye å lære. Merker at jeg er for sen til å reagere på at trykket forsvinner i vingen. Mine input til vingen kommer alt for sent i forhold til hva som egentlig skjer i vingen. Ting jeg legger merke til etter overgang til en EN C er at ting skjer fortere og kvassere. Vingen svinger raskere, flyfarten er raskere, glidetallet er bedre og det skjer veldig mye mer over hodet på meg. Fikk også testet ører. De kommer ut senere, men spontant virker det som. (...) Landet i skikkelig vindskjæring på det islagte Finnvikvannet. Her skjedde det veldig mye, og vingen stupte fort fremover for å hente flyfart til den nye vindretningen. Jeg danset frem og tilbake. Ingen innklapp, men sikkert like før. (...) Det er morsomt å fly med en skikkelig potent vinge, men sove kan man ikke. (Loggboka 08.04.11)
Jeg merket godt forandringen med en ny og mer potent vinge. Det føltes likevel sikrere på et vis. Jeg hadde faktisk større herredømme over min egen flytur og kunne nå i større grad bestemme selv hvordan jeg ville fly. Mer fart og mer inflytelse på vingen. Jeg satt igjen med en følelse av mer kontroll, noe som for min del var dette en mileperle. Personlig tok jeg paragliding til et nytt nivå og gledet meg nå mer til neste flytur enn jeg tidligere hadde gjort.
Over til hva Lars Sletten skriver i sitt manifest til paragliderfolket. Sletten spør om vi virkelig vil havne bak i rotor og turbulens med en
ener eller frem på hanget med en
treer? Jeg tror svaret er enkelt uten at man har opplevd noen av delene. I Nord-Norge flyr vi ofte på kysthang. På de gode flydagene i Tromsø og omegn er det oftest vind som presses oppover fjellsiden som holder oss oppe, hva jeg kaller
rent hang. Noen ganger er det termiske forhold og andre ganger en blanding av begge deler. Jeg flyr som oftest på
rent hang som kjennetegnes av mye vind, og jeg våger meg ofte ut i forhold der vinden måles til 5 m/sek på start. Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv. Det er ikke like morsomt å stå å stange mot vinden og merke at man ikke kommer fremover, kanskje etter at man har flydd i et område hvor vinden blir ekstra komprimert. Man flyr da helt på grensa av hva man selv klarer å kontrollere, og vinden trenger kanskje bare å øke 0,5 m/sek før man befinner seg i en situasjon som er nært beslektet med det å ikke ha kontroll lengre. Å bruke speed-systemet (eller trimmere) for å da hente seg ut av situasjonen man
allerede befinner seg i er noe jeg assosierer med en form for nødløsning. Når jeg står der med skjegget i postkassa er det min feil. Det var jo jeg som anla skjegg og fant veien frem til postkassa.
For en stund siden satt jeg på årsmøtet til Tromsø Hang- og Paragliderklubb. Faglig Leder (FL) i klubben hadde et flott innlegg om sikkerhet og sikker flyging der han snakket om forebygging så vel som hendelser i året som har gått. Etterhvert ble en litt interessant sak tatt opp for diskusjon i plenum. Saken gikk ut på at nye elever etter paragliderkurs har valgt vinger som var litt
slemmere enn hva som ble anbefalt. FL omtalte dette ordrett som
lite tillitsvekkende på den ellers gode lysbildepresentasjonen. Men, er det ikke da like lite tillitsvekkende å skape en illusjon om at man er tryggest i en
snill enervinge? En elev etter kurs har etter reglene ikke anledning for å fly på hang eller i sterke forhold. Samtidig vet vi at de fleste har opparbeidet seg erfaring med hangflyging innen et års tid.
"Den som har blitt forledet til å tro at deres 1 / 1-2 glider vil redde dagen uansett - lever farligere enn de aner. (...) Jeg vil påstå at når din totale sikkerhet skal oppsummeres, teller glideren din bare for en liten del, mens værforholdene tar den aller største delen."
(Lars Sletten, Paraglideren - din værste fiende)
Min påstand er at valg av vinge ikke sier
noen ting om en pilot vil fly uforsvarlig eller ikke. Tvert i mot så har kanskje vedkommede allerede veid vinger mot hverandre allerede og reflektert over hva det innebærer å fly en vinge som krever litt mer av piloten. Så, fra en kar som har sett sin kjæreste rygge en blodsnill
enervinge ned til landing der samtlige andre piloter klarte å penetrere vinden: ikke bidra til å skape en illusjon om at alle snille nybegynnervinger er trygge. Paragliderpiloters sikkerhet er multifaktorielt. Det er lett å rynke på nesen over piloter som valgte å skille seg litt ut som nybegynner med en litt raskere og dynamisk vinge, men det kan ha vært pilotens sunneste valg i sin paragliderkarriere. Den
snilleste vingen er ikke alltid den
tryggeste vingen.